Det
var engang tre nevroser som ville ut å gjøre seg lette. På veien måtte de over kjenn-deg-selv-broen, og under den broen
bodde en psykiater, med ører så store som tinntallerkener.
Først kom den minste jeg-kan-ingenting-nevrosen og skulle over broen. Tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.
- Hvem er det som vil over min bro? spurte psykiateren.
- Å, det er den minste nevrosen som vil over broen for å gjøre seg lett, sa nevrosen, den var så fin i målet.
- Nå kommer jeg og hjelper deg, sa psykiateren.
- Å nei, hjelp ikke meg, for jeg er så liten jeg; bi bare litt, så kommer den mellomste nevrosen, han er mye tyngre og kraftigere enn meg.
- Ja nok, sa psykiateren.
Etter en liten stund kom den mellomste ingen-kan-elske-meg-nevrosen og skulle over broen. Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.
- Hvem er det som skal over min bro? spurte psykiateren.
- Å, det er den mellomste nevrosen som vil over broen for å gjøre seg lett, sa nevrosen; den var ikke fin i målet, den.
- Nå kommer jeg og hjelper deg, sa psykiateren.
- Å nei, hjelp ikke meg, men bi litt, så kommer den store nevrosen, den er mye, mye tyngre og kraftigere enn meg.
- Ja nok da, sa psykiateren.
Rett som det var kom den store jeg-kan-såre-folk-så-jeg tror-de-tar-livet-sitt-nevrosen. Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen; den var så tung at broen både knaket og braket under den!
- Hvem er det som skal over min bro? spurte psykiateren.
- Det er den tyngste nevrosen, sa nevrosen, den var så grov i målet.
- Nå kommer jeg og hjelper deg, sa psykiateren
- Ja, kom du! sa nevrosen og så røk den på psykiateren, med sine mest uoverveide innspill, tanker og kommentarer. Men psykiateren lot seg ikke rikke av flekken. Han sto i kampen med brask og bram og lyttet på nevrosene med tinntalerkenørene sine helt til alle nevrosene hadde kommet seg over kjenn-selv-broen, og blitt bevisst sin egen betydning. Snipp snapp snute så er nevrosene ute. Og har de ikke fått for mye næring, så lever de i tilværelsens uutholdelige letthet på den andre siden av broen.
Først kom den minste jeg-kan-ingenting-nevrosen og skulle over broen. Tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.
- Hvem er det som vil over min bro? spurte psykiateren.
- Å, det er den minste nevrosen som vil over broen for å gjøre seg lett, sa nevrosen, den var så fin i målet.
- Nå kommer jeg og hjelper deg, sa psykiateren.
- Å nei, hjelp ikke meg, for jeg er så liten jeg; bi bare litt, så kommer den mellomste nevrosen, han er mye tyngre og kraftigere enn meg.
- Ja nok, sa psykiateren.
Etter en liten stund kom den mellomste ingen-kan-elske-meg-nevrosen og skulle over broen. Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.
- Hvem er det som skal over min bro? spurte psykiateren.
- Å, det er den mellomste nevrosen som vil over broen for å gjøre seg lett, sa nevrosen; den var ikke fin i målet, den.
- Nå kommer jeg og hjelper deg, sa psykiateren.
- Å nei, hjelp ikke meg, men bi litt, så kommer den store nevrosen, den er mye, mye tyngre og kraftigere enn meg.
- Ja nok da, sa psykiateren.
Rett som det var kom den store jeg-kan-såre-folk-så-jeg tror-de-tar-livet-sitt-nevrosen. Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen; den var så tung at broen både knaket og braket under den!
- Hvem er det som skal over min bro? spurte psykiateren.
- Det er den tyngste nevrosen, sa nevrosen, den var så grov i målet.
- Nå kommer jeg og hjelper deg, sa psykiateren
- Ja, kom du! sa nevrosen og så røk den på psykiateren, med sine mest uoverveide innspill, tanker og kommentarer. Men psykiateren lot seg ikke rikke av flekken. Han sto i kampen med brask og bram og lyttet på nevrosene med tinntalerkenørene sine helt til alle nevrosene hadde kommet seg over kjenn-selv-broen, og blitt bevisst sin egen betydning. Snipp snapp snute så er nevrosene ute. Og har de ikke fått for mye næring, så lever de i tilværelsens uutholdelige letthet på den andre siden av broen.
Eventyret
er tilegnet Øyvind Urnes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar